I et samfunn som vi lever i den dag i dag tror jeg vi har gått glipp av noe vesentlig.
Jeg mener, et samfunn som dette, hvor verdi blir regnet i materielle goder og folk tar selvmord fordi de ikke lenger er den personen de en gang drømte de ville bli, må det være noe vi ikke helt har fått grep på.
Faktum er at vi ikke lenger trenger å lese hverandre for å vite hvem vi snakker med, hva personen føler eller hvordan man kommer til å reagere. Vi drives av normer. Normer vi selv verdsetter over alt annet og som samtidig ødelegger det å være individ i et flertall av andre individer.
Artikkel på artikkel om hvordan mennesker dreper hverandre fordi den ene personen ikke oppførte seg som den skulle. Morderen er altså et individ, gjort gal av noe han/hun ikke klarer å uttrykke, og etter langt nok press, tipper over kanten.
Hva er dette for en realitet?
Mennesket er ikke skapt for å være like. Ikke når vi er så fundamentalt forskjellige. Nå snakker jeg ikke politisk, og prøver ikke å lage en forestilling om at dette er noe man kan gjøre noe med. Dette er simpelt hen det vi har valgt å bli. Etter århundrer med regelverk, lover, poesi, revolusjon, yttringer... er vi ikke de individene vi kanskje aldri var.
Vi mesker oss på hat, noe som ikke er så utrolig originalt å skrive om, men likevel et viktig poeng. Etter et enkelt søk på nettet kan man finne bilder av handlinger, æraer, situasjoner som aldri skulle blitt lagt på lærret. Og det værste er at man ikke engang reagerer når man ser det.
"Så klart ikke" tenker man sikkert, "Man kan ikke sette seg inn i hver enkelt situasjon og føle med de tusner av individer som rammes av katastrofe".
Nei, man burde ikke det, men skulle det vært sånn? For meg blir dette heller noe jeg sier til meg selv for å legalisere følelsene mine, fordi realiteten er jo ganske enkel. Jeg føler absolutt ingen ting når jeg ser slike bilder. Dette, og det at manglenen på reaksjon blir godtatt av alle andre, er noe man burde være klar over.
Så hvor blir det av kjærlighet i et slikt samfunn? Den er tilstedet. Omtrent over alt.
1 comment:
medmenneskelighet er det som trengs.
og kanskje lære seg et par ting som at:
det er ikke farlig å smile
det er ikke farlig å le
det er ikke farlig å hjelpe en mor med barnevogn inn på bussen
det er ikke farlig å si hei
det er ikke farlig å si noe positivt til en fremmed
det er ikke farlig å hjelpe en gammel dame over veien
det er ikke farlig å la en person gå foran deg i køen når du selv står der med stappfull kurv og vedkommende holder en melkekartong i handa.
det er ikke farlig å være synlig
det er ikke farlig å prate med personen vedsiden av deg på t-banen
det er ikke farlig å be om hjelp
det er ikke farlig å vise at man bryr seg
det er ikke farlig å si til noen at man er glad i dem..
som oslo-beboer kan man ofte oppleve storbyen som kald og fjern. men noen ganger så overrasker folk deg.
så det er fortsatt håp!
Post a Comment