Saturday, April 18, 2009

Plan B











Aftenposten slapp nylig ut en artikkel angående Sellafield anlegget i Nord-England, som omtalte hvordan en mulig katastrofe og nedsmeltning av reaktoren ville sett ut og fått følger for oss her i norden. Artikkelen fortalte kort at hvis katastrofen inntreffer, ville vestlandet i lang tid fremover fått relativt store partikkelskurer regnende nedover seg, noe som antakelig vis ikke er bra. Faktum er at det faktsik har skjedd en liten glipp i rensningsprosessen, som har gjort at et lite utslipp har kommet igjennom sikkerhetssystemene. Miljøværnminister Erik Solheim var senest den 13 Januar på et møte med representanter fra kjernekraftannlegget hvor de diskuterte hvordan Norge ikke føler seg trygg på Sellafields-annleggets tilstedeværelse, men til tross for dette møte valgte kraftverket likevel å vente med å gi beskjed til Solheim.
I værste fall ville det blitt en like stor, eller større, ødeleggelse enn Tsjernobyl, men det er ikke noe vi skal bekymre oss for, i og med at de ikke anser lekkasjen for stor nok til å slå alarm.
Plan A slo altså feil. Vi har lenge nå vært opptatte av at olje og gass, brukt i produksjon av elektrisitet, skaper store problemer for miljøet. Plan B er altså atomkraft, denne nogenlunde endeløse kilden til energi. Men hvordan stiller egentlig verden seg til atomkraft? Er dette en energikilde vi burde satse mer på? Er egentlig risikoene for store til at vi kan bruke dette i Norge, eller har det seg slik at verden har glemt Tsjernobyl og dets innvirkning på verden?
Faktum er at verden, spessielt vi i vesten, har et stadig voksende energiforbruk og etterspørsel, noe som tilsier at vi trenger nye effektive måter å utvinne energi på, og dette gir oss ikke tid til å utvikle tryggere metoder. Atomkraft er et faktum som gir lys i pærene over store deler av EU.
Men hvordan har dette påvirkning på miljøet? Når man har regnet ut at et menneske bruker en uraniummengde på størrelse med en tennisball i sin levetid for å dekke sitt energiforbruk, kan man jo tenke seg mengden radioaktivt avfall som hoper seg opp når man skal dekke energi behovet til titusner individer med atomkraft.
Man har regnet ut at opplagringstiden/halveringstiden på plutonium er på rundt 100 000 år. Er det da meningen av vi skal dekke fjellrøttene med dette stoffet? Hva ville da skje med naturen på overflaten? Vi har enda ikke funnet en effektiv måte å opplagre og minske halveringstiden til biproduktene av uranium, men dette stopper oss ikke i å fortsette utvinningen av stoffet. Vi trenger energi, og utviklingen av solpaneler tar for lang tid. Dette er tydelig vis den klassiske tankegangen i vesten. Og med god grunn. Hva har vi egentlig å være redde for? Kjernekraft er stort sett ikke annet enn oppvarming av vann, noe som gjør vanndamt til det største biproduktet. Dette er så klart helt ufarlig, men om man tenker på hva det radioaktive avfallet gjør med natur og miljø er tankekartet skremmende. Områdene rundt Tsjernobyl er fortsatt ubeboelige, og mutasjoner hos barn, født etter ulykken, er ikke et sjeldent syn å se på barnehjemmene, tatt i bruk for nettopp å ta seg av offerbarn etter ulykken.
Det er neppe særlig relevant av meg å dra frem en så katastrofal ulykke som Tsjernobyl. Reaktorene vi har i dag er 2 generasjon, og mye bedre konstruert. Men jeg klarer fortsatt ikke helt å sette meg utenfor den tragedien som Tsjernobyl var. Bare mengden radioaktivitet som ble sluppet ut i atmosfæren var 400 ganger mer enn atombombene som ble sluppet i Hiroshima og Nagazaki. Det er ganske mye sett ut i fra at man bruker minimale mengder uranium i reaktorene. I en atombombe er det 90% uranium i kjernen, mens i et atomkraftverk er det kun 2-3%. Dette gjør at en eksplosjon er høyst usannsynlig, men dette var ikke situasjonen i Tsjernobyl. Spaltingen kom ut av kontroll og sprengte seg vei igjennom taket på anlegget. Dette var uheldig, siden det er èn av to måter en nedsmeltning kan forekomme. Den andre måten er ned. Kjernen kan smelte seg vei igjennom gulvet, helt til den går tom for varme.
Hva har vi lært av dette? At sikkerheten ved verkene må være maksimal? At kosekvensene etter en ulykke kan være så store at verden går inn i sjokk?
Jeg tror mye sannhet ligger i at vi bevisst legger de negative tankene bak oss, og retter blikket og vår lit til ny teknologi og utvinning av en ”ubegrenset” og ustabil energikilde. Slik som Svergie gjør. I lange tider hadde den svenske regjeringen et løfte om at de ikke skulle ta i bruk atomkraft igjen, noe som de bestemte i 1980. De hadde en drøm om å stenge verkene sine innen 2010. I 2006 var det til og med et forbud om å planlegge nye kraftverk, men dette er ikke faktum lenger. Centerpartiet skiftet mening, og resten av partiene fulgte etter. Nå planlegges det en utbyggelse av de gamle kraftverkene når de en gang skulle gå tom for futt.
Legitimerer dette bruken av atomkraft i Norge? Burde vi følge i våre naboers fotspor, slik som Svergie og Finnland? Vi begyner jo å snakke mer og mer om bruk og utvikling av thorium, grunnstoffet vi ikke er helt sikkre på hvordan vil fungere energimessig. Forskere ser ut til å skifte mening i annenhver artikkel hvorvidt dette stoffet kan slokke energi-tørsten vår eller ikke. Og hva med thoriums avfall? Vet vi egentlig nok om det til å starte konstrueringen av nye kraftverk? Siden vi her i Norge sitter på noe man regner med at er 15% av verdens totale mengde av grunnstoffet, kan man kanskje tenke seg til at det kunne bli vår nye olje. Bare India og Australia kan sies å ha mer av dette mineralet enn oss. Så hva skjer om vi omjusterer vårt elektriske nettverk til noe som ser ut til å være det ypperste av miljøvennlig energidrivsel?
For min del tror jeg atomenergi kan ha store skader på miljøet, ikke bare fordi det er en risiko for de som bor i nærområdene rundt verkene, men også fordi vi ikke vet nok om, eller hvordan vi skal lagre avfallet på en effektiv måte. Strålingene som biproduktene sender ut kan ikke bare drepe, men lemleste på en måte som er hinsides fatteevne. Men hva er vel dette imot vår ekstreme avhengighet av store mengder elektrisitet, noe som bare øker og øker. Er ikke atomkraft et bedre alternativ i forhold til alle de tonnene med gass som blir brent hver dag for å gjøre akkurat den samme oppgaven, bare med mer direkte miljøskadeligheter? Jeg tror ikke atomkraft er veien å gå. Invistering i fornybare energikilder tror jeg kommer til å bli verd tiden, ettersom vi kommer til den konklusjon at vi aldri blir kvitt noe naturen bruker 100 000 år på å halvere. Kanskje verdensrommet blir vår neste fylling. Da kan vi i det minste sende biproduktene inn i en stjerne og unngå grusomhetene de kan fororsake på jorden. Men vi mennesker er kortsiktige dyr. Vi lever jo tross alt ikke i 100 år engang. Det har ikke gått to generasjoner siden WW2, og nazismen spirer på nytt enkelte steder i Europa. Det har ikke gått èn generasjon siden tsjernobyl, og ingen husker de tusner av menneskene som ble rammet. Hvem bryr seg vel om de neste generasjonene? De vil jo ikke huske oss likevel.

Sunday, March 29, 2009

Kjærleik



I et samfunn som vi lever i den dag i dag tror jeg vi har gått glipp av noe vesentlig.
Jeg mener, et samfunn som dette, hvor verdi blir regnet i materielle goder og folk tar selvmord fordi de ikke lenger er den personen de en gang drømte de ville bli, må det være noe vi ikke helt har fått grep på.
Faktum er at vi ikke lenger trenger å lese hverandre for å vite hvem vi snakker med, hva personen føler eller hvordan man kommer til å reagere. Vi drives av normer. Normer vi selv verdsetter over alt annet og som samtidig ødelegger det å være individ i et flertall av andre individer.
Artikkel på artikkel om hvordan mennesker dreper hverandre fordi den ene personen ikke oppførte seg som den skulle. Morderen er altså et individ, gjort gal av noe han/hun ikke klarer å uttrykke, og etter langt nok press, tipper over kanten.
Hva er dette for en realitet?
Mennesket er ikke skapt for å være like. Ikke når vi er så fundamentalt forskjellige. Nå snakker jeg ikke politisk, og prøver ikke å lage en forestilling om at dette er noe man kan gjøre noe med. Dette er simpelt hen det vi har valgt å bli. Etter århundrer med regelverk, lover, poesi, revolusjon, yttringer... er vi ikke de individene vi kanskje aldri var.
Vi mesker oss på hat, noe som ikke er så utrolig originalt å skrive om, men likevel et viktig poeng. Etter et enkelt søk på nettet kan man finne bilder av handlinger, æraer, situasjoner som aldri skulle blitt lagt på lærret. Og det værste er at man ikke engang reagerer når man ser det.
"Så klart ikke" tenker man sikkert, "Man kan ikke sette seg inn i hver enkelt situasjon og føle med de tusner av individer som rammes av katastrofe".
Nei, man burde ikke det, men skulle det vært sånn? For meg blir dette heller noe jeg sier til meg selv for å legalisere følelsene mine, fordi realiteten er jo ganske enkel. Jeg føler absolutt ingen ting når jeg ser slike bilder. Dette, og det at manglenen på reaksjon blir godtatt av alle andre, er noe man burde være klar over.

Så hvor blir det av kjærlighet i et slikt samfunn? Den er tilstedet. Omtrent over alt.

Tuesday, October 7, 2008

Grunnleggende tanker




("Du skal handle slik at prinsippet for din
handling kan gjøres til en allmenngyldig lov.")

Dette er et fantastisk sitat.
Skrevet av en mann på 1700-tallet.
Kan noen gjette hvem det er?
Ikke så vanskelig om du i det hele tatt har
fulgt
med i historie, filosofi eller politisk
idehistorie.

Det er tanker som dette som viser til at mennesker
ikke tenker over handlingene sine nok.
Det han mener med det er omtrent; om du vil at din
gode gjærning skal bli gjengjeldt så skal du gjøre
den så naturlig for deg selv at andre tror det har
blitt en sosial norm. Etter det vil andre gjøre det
samme.
Syns jeg har hørt noe lignende bli sagt før... bare
rundt 1700 år tidligere.

Takk for nydelig innlegg av "Student Z"
forresten.
Jeg skal kommentere tilbake så snart
jeg er ferdig med den
orginale oppgaven og får litt fritid.


Wednesday, September 24, 2008

Paradokset


Jeg skriver for øyeblikket en oppgave ved universitetet som handler om Menons Paradoks.
Altså; Hvordan kan vi vite hva en ting er, når vi over hodet ikke vet hva vi leter etter eller hva slags egenskaper den har?
Hvodan kan vi vite hva en sau er, når for alt vi vet, det kan være en teori om hvordan konstruere atomer igjennom en brødfjøl?
Denne oppgaven kan virke enkel, sett ut ifra hvor mye stoff jeg har å gå ut i fra, men når jeg ser nærmere på det er den svært vanskelig.
Jeg har rett og slett ikke anelse om hvordan jeg skal begyne å se på den engang! Når både Kant, Descartes OG Hume, på hver sin måte har prøvd å forklare hvordan man skal oppnå kunnskap, uten å gi et klart svar, hvordan skal jeg da gi meg ut på denne bomben av filosofiske hypoteser?

Nå overdriver jeg litt. Oppgaven er ikke så avansert at den vil jeg skal SVARE på spørsmålet, men tanken ligger der likevell. Innfallsvinklene er så mange at det ikke helt faller på grep.

Såh... OPPDRAG!

Prøv å svar på dette über spørsmålet og legg ut din vinkling av hvordan man skal komme frem til kunnskap. Jeg venter i spenning!

Thursday, July 24, 2008

Gåte

Dette innlegget handler faktisk ikke om bandet "Gåte", men heller en reell gåte i seg selv.
En konkuranse om du vil!
Den er på engelsk, siden jeg som regel leser de fleste ting på det språket, men ikke la dette hindre dere! Jeg har skrevet den selv og kommer til å bøye meg i støvet for den første som klarer svaret.
Altå:

"Today we forge a endless depth
we dig and dig, but never grow in lenght.
Through tar, and mud, and slime, and time,
Oblivious to human kind.
Who am I?"

Friday, December 7, 2007

Egentrening i Definisjoner


Jeg satt i en time i dag og tenkte litt på forkjellige definisjoner. Timen handlet om relasjoner mennesker imellom, og hvordan vi oppfatter hverandres kommentarer på... Jeg skrev derfor ned mine tanker på emnene; Definison av Gud, fri vilje og skjebne.




Altomfattende person/kraft/skapning (kjønnsuavhengig), som er opphavet, evigvarende og livskraft til alt liv på jorden. Kan også defineres igjennom "den rette moral". http://en.wikipedia.org/wiki/Moral

Det som gjør Gud noe vanskelig å definere er at han/hun oppfattes forskjellig av alle individer. (sett ut ifra at alle individer tenker forskjellig)Gud er en ultimat bevissthet som ønsker å se alt og hjelpe, men samtidig ha minst mulig kontroll.

(Sett ut ifra et bibelsk synspunkt. Dette diskuteres innen og mellom religioner og mellom religion og ateisme)

Om definisjonen av fri vilje og moral kobles sammen, relaterer de sterkt til definisjonen av Gud.




Muligheten til å tenke over, og gjøre bevisste valg uten noen former for åndelig eller menneskelig påvirkning. Derfor styre sitt eget liv på de fleste plan.Med fri vilje forsvinner definisjonen av skjebnen.




"Livs tråden". Med skjebne mener mann at alle ting og begivenheter som skjer i livet er "satt"/forutbestemt på forhånd. At et liv ikke kan ha noen uønskede vendepunkter som på forhånd ikke allerede er bestemt. Knyttes derfor ofte opp mot det åndelige. Alle former for fri vilje og spontanitet forsvinner om eksistensen av skjebne er reell.


Disse definisjonene skrev jeg før jeg sjekket ut definisjonene på nettet. Om kildene menes å være vagre eller tatt fra en upassende side, er jeg mer en villig til å se på angitte nettsider med andre definisjoner.


The book.

Tuesday, October 30, 2007

Inlegg preview!

Jeg jobber at the moment med et inlegg som jeg trenger litt mer stoff for å legge ut!
Tenkte jeg skulle derfor legge ut en link om noe mer saklig før jeg bombarderer siden med tanker igjen!
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20071026/OKULTUR/710260056

Kos dere!

Saturday, October 27, 2007

Visdom


Som det første innlegget på denne siden har jeg tenkt litt, og kommet frem til at jeg ønsker å skrive litt om visdom. Kan bare si at dette er noe jeg forandrer mening om ganske ofte, og er for meg et ganske fleksibelt tema...


Visdom.


Når faller et menneske under kategorien "vis"?

Kommer den med alderen, eller er den medfødt?

Arbeides den for?

Tildeles den av andre?

Hva innebærer den? Fordi visdom og intellekt er IKKE to sider av samme sak. Hva er i så fall viktigst? Kan man sette en pris på IQ, og veie den opp mot behovet for den rette ettikk?

Henger visdom sammen med moral? Må man da ha en tro for å være vis? I og med at det er fastslått at uten Gud finnes det ingen moral...? (hendviser til Kant når jeg sier dette. Link: http://en.wikipedia.org/wiki/Kant#Idea_of_God)

Jeg tror det ligger noe i det, men jeg kan ikke hjelpe å motsi meg selv hele tiden.


I visdommen innebærer det grunnleggende innsikt. Innsikt som går på velvære, meditasjon/bønn, tro, seksualitet og sjel.

Spørsmål om moral ligger som en elementær kampestein i alt dette. Men moral er et meget relativt begrep, som avhenger av samfunnet der den vedtas.

Så. Moral og visdom henger sammen, men kan de skilles? Kan man være vis på noen områder og samtidig trangsynt på andre? Faller ikke begrepet "en vis person" vekk fra mange eldres (og yngres) skuldre om de mangler etnisk toleranse?

Det faller kjapt vekk etter min mening. Uavhengig av hvor mye den personen måtte vite om livet og andre nødvendigheter... Om man innrømmer for seg selv og andre at man ikke kan godta andres meninger, opprinnelse og syn, kan man ikke regnes som vis...


Så tittelen "Vismann" tilfaller personen som har innsikt i mennekset, dets natur, skjønnhet og åndelighet. Og den må ikke nødvendigvis komme med årene.


Jeg kan kjapt frata meg selv den tittelen, ikke fordi jeg er beskjeden, men fordi jeg ikke tror noe mennekse har en så dyp innsikt hos andre, enn KANSKJE seg selv... Alt jeg gjør er å stille spørsmål. Jeg bruker min nåværende intellekt for å komme frem til konklusjoner som lett kan raseres...


Tankenes kraft er ubegrenset, men konklusjonene vi setter kan, og må ikke alltid være i samsvar med mentet. Om vi leter (i dette tilfellet) etter den rette moral og visdom, må vi ikke lete lenge før vi finner mennesker som tenker helt forskjellig fra oss. Se på Nazistene... Mange intelligente mennesker som setter moral og handling til side for å møte noe de mener er sann visdom. Mennekset kan fullt og helt gjøre noe vakkert til noe perverst, kjappere enn de selv kan reflektere over det.


Sann visdom må kanskje bli noe som ALLE , er enige i at er den rette. (sett bort i fra ekstreme grupper som alltid vil komme med perverse motsigelser...)


Men for å motsi meg selv en siste gang, er moral noe som fullt og helt er basert på samfunn. Og derfor kan kanskje ikke visdom og moral ha alt til felles.

Så er mennesket i stand til å oppnå denne tittelen? Er begrepet "Vismann" noe vi for alltid begraver i fortellingen om Jesu fødsel, og lar den ligge der?

Kanskje...
(Bare for å klargjøre noe så søkte jeg på google etter visdom, og fant bildet som dere ser over! Med tittelen "Dagens virkelige visdom" Kunne jo ikke gjøre annet enn å hoste høyt og legge det ut med dette innlegget!)

Friday, October 26, 2007

The Haven for Words




Hi and greetings to you all!

This is the first blogging I have done in months, and its the first time writing on this site. I have another blog that I put to rest a year ago, due to work, school and other things that had to be taken innto account... But I will hopefully again become a active blogger again! And therefore will warn people of my writing style...

I like filosofy and tend to write about toughts I, or people closest to me, put to mind... And thats often my trap... The blogg might soon become just another form of book I use to sort out my thoughts...
Im allso going to write about politics, different kinds of headlines and views...
Mostly I write about stuff that falls to my interesst. So I strongly recommend people who are interested in spirituallity, filosofy or poesy to keep half an eye on the site! And I hope you enjoy!

Mostly Im not that interested in what people might say, think or write back, but here on this site im not going to tolerate rasism or spam... Im open for all kinds of remarks though, so don't be afraid to open your mind...

Im mostly going to write in Norwegian, but Ill try to put in as much english I can! (sorry for any wrongly written words that may have found their way in above)

La Cabra