Aftenposten slapp nylig ut en artikkel angående Sellafield anlegget i Nord-England, som omtalte hvordan en mulig katastrofe og nedsmeltning av reaktoren ville sett ut og fått følger for oss her i norden. Artikkelen fortalte kort at hvis katastrofen inntreffer, ville vestlandet i lang tid fremover fått relativt store partikkelskurer regnende nedover seg, noe som antakelig vis ikke er bra. Faktum er at det faktsik har skjedd en liten glipp i rensningsprosessen, som har gjort at et lite utslipp har kommet igjennom sikkerhetssystemene. Miljøværnminister Erik Solheim var senest den 13 Januar på et møte med representanter fra kjernekraftannlegget hvor de diskuterte hvordan Norge ikke føler seg trygg på Sellafields-annleggets tilstedeværelse, men til tross for dette møte valgte kraftverket likevel å vente med å gi beskjed til Solheim.
I værste fall ville det blitt en like stor, eller større, ødeleggelse enn Tsjernobyl, men det er ikke noe vi skal bekymre oss for, i og med at de ikke anser lekkasjen for stor nok til å slå alarm.
Plan A slo altså feil. Vi har lenge nå vært opptatte av at olje og gass, brukt i produksjon av elektrisitet, skaper store problemer for miljøet. Plan B er altså atomkraft, denne nogenlunde endeløse kilden til energi. Men hvordan stiller egentlig verden seg til atomkraft? Er dette en energikilde vi burde satse mer på? Er egentlig risikoene for store til at vi kan bruke dette i Norge, eller har det seg slik at verden har glemt Tsjernobyl og dets innvirkning på verden?
Faktum er at verden, spessielt vi i vesten, har et stadig voksende energiforbruk og etterspørsel, noe som tilsier at vi trenger nye effektive måter å utvinne energi på, og dette gir oss ikke tid til å utvikle tryggere metoder. Atomkraft er et faktum som gir lys i pærene over store deler av EU.
Men hvordan har dette påvirkning på miljøet? Når man har regnet ut at et menneske bruker en uraniummengde på størrelse med en tennisball i sin levetid for å dekke sitt energiforbruk, kan man jo tenke seg mengden radioaktivt avfall som hoper seg opp når man skal dekke energi behovet til titusner individer med atomkraft.
Man har regnet ut at opplagringstiden/halveringstiden på plutonium er på rundt 100 000 år. Er det da meningen av vi skal dekke fjellrøttene med dette stoffet? Hva ville da skje med naturen på overflaten? Vi har enda ikke funnet en effektiv måte å opplagre og minske halveringstiden til biproduktene av uranium, men dette stopper oss ikke i å fortsette utvinningen av stoffet. Vi trenger energi, og utviklingen av solpaneler tar for lang tid. Dette er tydelig vis den klassiske tankegangen i vesten. Og med god grunn. Hva har vi egentlig å være redde for? Kjernekraft er stort sett ikke annet enn oppvarming av vann, noe som gjør vanndamt til det største biproduktet. Dette er så klart helt ufarlig, men om man tenker på hva det radioaktive avfallet gjør med natur og miljø er tankekartet skremmende. Områdene rundt Tsjernobyl er fortsatt ubeboelige, og mutasjoner hos barn, født etter ulykken, er ikke et sjeldent syn å se på barnehjemmene, tatt i bruk for nettopp å ta seg av offerbarn etter ulykken.
Det er neppe særlig relevant av meg å dra frem en så katastrofal ulykke som Tsjernobyl. Reaktorene vi har i dag er 2 generasjon, og mye bedre konstruert. Men jeg klarer fortsatt ikke helt å sette meg utenfor den tragedien som Tsjernobyl var. Bare mengden radioaktivitet som ble sluppet ut i atmosfæren var 400 ganger mer enn atombombene som ble sluppet i Hiroshima og Nagazaki. Det er ganske mye sett ut i fra at man bruker minimale mengder uranium i reaktorene. I en atombombe er det 90% uranium i kjernen, mens i et atomkraftverk er det kun 2-3%. Dette gjør at en eksplosjon er høyst usannsynlig, men dette var ikke situasjonen i Tsjernobyl. Spaltingen kom ut av kontroll og sprengte seg vei igjennom taket på anlegget. Dette var uheldig, siden det er èn av to måter en nedsmeltning kan forekomme. Den andre måten er ned. Kjernen kan smelte seg vei igjennom gulvet, helt til den går tom for varme.
Hva har vi lært av dette? At sikkerheten ved verkene må være maksimal? At kosekvensene etter en ulykke kan være så store at verden går inn i sjokk?
Jeg tror mye sannhet ligger i at vi bevisst legger de negative tankene bak oss, og retter blikket og vår lit til ny teknologi og utvinning av en ”ubegrenset” og ustabil energikilde. Slik som Svergie gjør. I lange tider hadde den svenske regjeringen et løfte om at de ikke skulle ta i bruk atomkraft igjen, noe som de bestemte i 1980. De hadde en drøm om å stenge verkene sine innen 2010. I 2006 var det til og med et forbud om å planlegge nye kraftverk, men dette er ikke faktum lenger. Centerpartiet skiftet mening, og resten av partiene fulgte etter. Nå planlegges det en utbyggelse av de gamle kraftverkene når de en gang skulle gå tom for futt.
Legitimerer dette bruken av atomkraft i Norge? Burde vi følge i våre naboers fotspor, slik som Svergie og Finnland? Vi begyner jo å snakke mer og mer om bruk og utvikling av thorium, grunnstoffet vi ikke er helt sikkre på hvordan vil fungere energimessig. Forskere ser ut til å skifte mening i annenhver artikkel hvorvidt dette stoffet kan slokke energi-tørsten vår eller ikke. Og hva med thoriums avfall? Vet vi egentlig nok om det til å starte konstrueringen av nye kraftverk? Siden vi her i Norge sitter på noe man regner med at er 15% av verdens totale mengde av grunnstoffet, kan man kanskje tenke seg til at det kunne bli vår nye olje. Bare India og Australia kan sies å ha mer av dette mineralet enn oss. Så hva skjer om vi omjusterer vårt elektriske nettverk til noe som ser ut til å være det ypperste av miljøvennlig energidrivsel?
For min del tror jeg atomenergi kan ha store skader på miljøet, ikke bare fordi det er en risiko for de som bor i nærområdene rundt verkene, men også fordi vi ikke vet nok om, eller hvordan vi skal lagre avfallet på en effektiv måte. Strålingene som biproduktene sender ut kan ikke bare drepe, men lemleste på en måte som er hinsides fatteevne. Men hva er vel dette imot vår ekstreme avhengighet av store mengder elektrisitet, noe som bare øker og øker. Er ikke atomkraft et bedre alternativ i forhold til alle de tonnene med gass som blir brent hver dag for å gjøre akkurat den samme oppgaven, bare med mer direkte miljøskadeligheter? Jeg tror ikke atomkraft er veien å gå. Invistering i fornybare energikilder tror jeg kommer til å bli verd tiden, ettersom vi kommer til den konklusjon at vi aldri blir kvitt noe naturen bruker 100 000 år på å halvere. Kanskje verdensrommet blir vår neste fylling. Da kan vi i det minste sende biproduktene inn i en stjerne og unngå grusomhetene de kan fororsake på jorden. Men vi mennesker er kortsiktige dyr. Vi lever jo tross alt ikke i 100 år engang. Det har ikke gått to generasjoner siden WW2, og nazismen spirer på nytt enkelte steder i Europa. Det har ikke gått èn generasjon siden tsjernobyl, og ingen husker de tusner av menneskene som ble rammet. Hvem bryr seg vel om de neste generasjonene? De vil jo ikke huske oss likevel.
